Rolig frokost under dekk, mens grå skyer (tåke?) gradvis trakk seg unna og avdekka flekker av blått. Og handletur. Mye småstæsj til båten - mest praktiske ting. Støtte på en gammel og god bekjent fra
Dermed måtte jeg oppdateres en times tid. Få omvisning i Galleri lille Kabelvåg. Og full innføring i byggeplaner, ferier, Nordnorske bildende kunstnere, utstillinger, kulturbyråkrati, seismikkskyting, oljeboring osv. Utrolig hvor mye det går an å få sagt i løpet av en time. Og et veldig hyggelig gjensyn. Noen slipper aldri opp for energi - artig! Bok om torget i Kabelvåg fikk jeg også med. 
Men jeg var nå - mentalt, og snart fysisk - på veg sørøstover. Og etter at båten var klargjort, den sammenleggbare Folboten skikkelig tjora på dekk (ble satt sammen på flytebrygga i går kveld) og vanntanken fylt til randen, sa jeg pent adjø til naboene (som holdt på å måle opp båten) og slapp tampene. Og seig ut av havna for motor. 
Og motorkjøring ble det resten av turen også. Helt til jeg lå fortøyd i bøya innerst i Straumshavn. Bada i varm kveldssol. Vestfjorden lå som et olja speil denne dagen, bare flekkvis, ubestemmelig vind - 2-6 knop. 
Men ingen vind og sol betyr behagelig luksusliv i cockpit. Hele vegen over tilbrakte jeg mer eller mindre i nettoen, med radio på øret, bok i fanget - og masse kaffe og snop. Nesten ikke båttrafikk å se. Bare ei ferge og en lastebåt i det fjerne, en seilbåt som passerte et stykke sør for meg, på samme kurs. Men som forsvant før jeg nærma meg Hamarøya. Mer behagelig en dette går det knapt an å få det - på havet. Først de siste par timene ble det så mye retning på vinden at den kunne brukes til noe. Jeg rulla ut genoaen, og den trakk en knop ekstra båtfart (fra fire til fem knop) på det meste. Mens jeg styrte maks høyde - rett mot åpninga til favorittplassen over dem alle. 
Så nå har jeg tilbrakt mange kveldstimer i solfylt cockpit. Først med øl og ankerdram, deretter middag, og til slutt snop og en halv krim. Mot slutten måtte lua og pleddet på, men sjøl nå, nærmere halv elleve skinner sola i plast og krom. Ikke rart jeg elsker denne plassen. 
Litt båttrafikk også. En daycuiser passerte med et 'hei!' og forvant helt inn til bekken som renner ned fra Straumsvatnet, og jeg fikk så vidt se toppen av en seilmast på veg inn. Men de dreide rett styrbord etter ankomst og heiv ut jern ved den ytterste stranda. Får krysse fingre og tær for at det blir bra vær i morra. Har skikkelig lyst på padletur på vannet og et bad. Begynner å bli en stund siden kroppen var helt dekka av vann. Også i år i fantastisk vær. Våkna halv ni til skikkelig solvarm cockpit - og de første to-tre timene ble tilbrakt med kaffe, krim og kokos. Det siste henspeiler på lukten av solkremen. Paradis! Ved tolvtida var det allerede blitt så varmt at valget var enkelt. Jeg fant fram alt utstyret, heiv kajakken på vannet, lasta i (noe som krevde avanserte kroppsbevegelser type 'hvordan klare å åpne glidelåser, stappe ned utstyr og og dytte på plass med en hånd, samtidig som du henger i rekkverket etter den andre, mens du har en fot i kajakken og en på badetrappa'. For å si det sånn: Etter returen løfta jeg kajakken opp på dekket med alt innholdet, og tømte den i ro og mak - uten all den slitsomme gymnastikken.)
Og så var det bare å sette seg nedi kajakken og skli over den stille flata - rett mot Skaftet. Det går fort å krysse vannet med Folboten - spesielt sammenliknet med roturen med Zodiacen sist vi var innom. Etter noen få minutter kunne kajakken bæres tørt nok en gang - og utstyret pakkes om for turen opp lia. 
I motsetning til tidligere besøk hadde jeg denne gangen tatt med en del sikringsutstyr - ikke bare tauet til returen. Og sikringene kom faktisk til nytte. For det hadde skjedd endringer i fjellet siden sist: Om det skyldes Hollenderan-ulykka tidligere i sommer vet jeg ikke, men alt av gamle slynger og band var skjært bort og fjernet. Så ingen skulle ta noen sjanser type 'holder den?'. 
Det eneste av utstyret som står igjen i ruta (med unntak av den gamle friendsen jeg klaret å få putta helt inn på andre opptaksveggen - merka med rød tape med 'Exposed negative' på hvis noen klarer å få den løs igjen) er (forholdsvis) nye borebolter med ringer (to og to der det tidligere sto rapellslynger) samt kjettingfestet over 5+ direkteriss-varianten (alternativet til den lille kaminen til høyre/fingertraversen på svaplata) Med andre ord: Alt av sikringer er bunn solide. Og alle punkt av noen vanskelighetsgrad er dekket opp av totalt tre rapeller på enkelt 45 meters tau. Men null slynger betød også samtidig null psykisk 'støtte'. Så jeg satte mine egne sikringer som erstatning. Kjapp og effektiv mental hjelp forbi opptakene - samtidig som risken for 'personlige feil' elemineres. Men denne dagen ble altså hjelpen unødvendig kostbar. 
Det gikk kjapt til topps. Kun iført kortbukse og sele. Etter litt plundring på siste rissopptaket (er det formen som har blitt dårligere, eller fjellet som har blitt brattere og glattere?) hvor den mentale sikringa nok en gang var god å ha, var det bare strake vegen opp til topplattået. Men nå kom omsider vinden, etter at turen så langt hadde vært solfylt og vindstille. Men det var enkelt å finne ly. Sittende i lyngen på topplattået var det igjen lunt og varmt. 
Det gikk også fort ned rapellene. Denne gang hadde jeg også tatt med åtteren, så det var bare å legge seg bakover og fosse ned småveggene. Passerte også en gjeng på fem (ungdommer) på veg opp. Og det var alt jeg så av folk - før jeg var tilbake i båten - og kunne kikke bort på kaninknusern som hadde ankra opp noen titalls meter bortafor. Et voksent par med høye mobilstemmer - og et barnebarn som fylte fire. I følge gratulasjonene og 'hvordan bedrive smalltalk med en lite telefoninteressert fireåring'-samtalen Min egen mobil begynte også å pipe og ringe da jeg kom meg ut av Straumshamn-skyggen. Styrmannen har ordnet opp hjemme, og dukker opp i Bodø midt på dagen torsdag. Og turvenna med Steigen-planer er dessverre litt for seine/litt for tidlige - i forhold til langspurten til Bodø imorra/det faktum at vi skal sørover til helga, og neppe passerer Steigen før igjen før i slutten av juli. Drøyde badet til jeg hadde padla tilbake over vannet. Men så ble det hår- og kroppsvask i brakkvannet. Ganske utrolig godt å bli rein etter et noen dager med kattevask! Klokka var alt over seks, vinden hadde økt en god del slik at valget sto mellom forblåst lesing i sol - eller lunere, men skygge - i ly av spryhooden. Valget falt på en mellomting - i og med at båten drev helt rundt i fallvindsrossene. I og med at Bodø ligger sørvestover ble det seiling på maks høyde - til jeg sklei inn forbi moloen på Kjerringøy. Etter 15 timer på havet. 15 klissvåte timer. For bygene kom så tett at jeg knapt merka overgangene. Bare intensiteten varierte, fra lett yr til plaskende tunge dråper som fikk havet til å stå. Gill seildressen klarte seg høvelig godt, men var ikke helt 100% tett, så det meste av dagen var jeg halvvåt og kald - men berga meg på god, gammaldags stilongs innerst. Men alt i alt var dette en hustrig opplevelse. Og båten lekker når den får mye vann på fordekket. Så det bør nok skrues og plastres en del når jeg bare klarer å lokalisere hvor. Og det ble unødvendig mange utseilte mil, takket være at jeg kun brukte forseilet. Som jeg ofte foretrekker å gjøre når jeg seiler aleine. Alt avhengig av vindretning og styrke naturligvis, sløring og lensing i mye vind er betydelig enklere uten et reva storseil, mens kryss kan bli en langdryg opplevelse. Som denne dagen. Slepeloggen fortalte mer om 60 graders halser enn 90. Og da tar det tid, når du i tillegg skal navigerer deg rundt og gjennom et mylder av holmer og skjær. Det er utrolig mange av dem mellom Straumshamn og Bodø. Men den drar til gjengjeld godt, genoaen. Når det er tilstrekkelig med vind. Sjøl om han stabiliserte seg under tjue knop i løpet av de første timene, sklei jeg godt. Farten var fire til seks knop på vind mellom 11 og 17 knop det meste av dagen.
Jeg fikk hjelp ved kai av en gjeng trøndere på ferie nordpå. To kaninknusere og en seilbåt. Og hjelpen kom godt med. For en del av gjesteplassene ligger nå på tvers av sundet, og der var strømmen overraskende sterk. Førsteforsøket var helmiss, men andre gang kom jeg med mye større fart inn i båsen, og la båten mot utliggeren. Og så kunne jeg endelig feste fendre og tamper, koble til landstrømmen - og få varme i båten. Det ble en kort kveld mens jeg satte til livs siste rester av brødmat. I morra må det handles! Nå som det også var mulig å se noe, kunne jeg orientere meg på 'nye' Kjerringøy. Og det er ikke bare gjestebryggene som er utvidet. Nå er også moloen bebygd med en rekke nye 'rorbuer' - slik gamlingan i havna kunne fortelle var planen for tre år sida. Og også den øvrige rorbulandsbyen har blitt betydelig større. Det er lite igjen av 'gamle' Kjerringøy rundt havna. Mens den øvrige delen av bygda har overlevd godt. 
Så nå er 'indretjenesten' avsluttet: Madrasser og sengetøy fra forpiggen henger/ står til tørk i sola, den sammenleggbare kajakken er tømt for alt vannet som fylte den under Vestfjord-stampingen - og det er skikkelig gjennomtrekk i båten. Straks gjør jeg klar dagens første kaffekjele i solvarm cockpit. Noen kaffe ble det ikke - i cockpit hos meg. Men i stedet hos en av nabobåtene, fra Tverrlandet. Etterfulgt av pils i steikende sol. Med andre ord: Første, skikkelige sommervarmen, bare iført shorts. Og masse å prate om. Mens seilbåtene kom og gikk på gjestekaia. For øyeblikket er det skikkelig internasjonalt. En tysker har akkurat sluppet tampene, og i tillegg ligger det en engelskmann, en nederlender og en amerikaner ved kai. I tillegg til et knippe nordmenn fra absolutt hele landet. Alle landsdeler er representert. 
Styrmannen dukka også opp, ganske uventa. Flere timer før bussen 'egentlig' skulle være her. Naturligvis eksisterte det en sommerrute - med ekstraturer. Noe ruteplanleggeren for Nordland ikke hadde klart å få med seg. Så vi rakk både handlerunde, lunsj i cockpit og kaffe avec - før det var på tide med en flortynn yttergenser. Et lite drag i lufta, litt mer skyer enn tidligere, men absolutt en forsmak på paradis. La oss håpe det blir mange slike dager. Ett er i alle fall sikkert: Kontrastene er store! Spesielt mellom gårsdagens ritt i Vestfjorden og dagens (vindstille) solsløving. Vi slapp tampene rett etter trøndergjengen i sju-åttetida. De satte rett over Vestfjorden til Svolvær. To og en halv time beregnet de to kaninknuserne å bruke på turen, mens seilbåten skulle overnatte på Nordskott før kryssingen. 
Men vi bare skulle et lite stykke denne kvelden, så vi droppa alt av seiling og gikk bare for motor rett mot bøya vest for Hjelløya i Karlsøyvær. Det vil si: Det var planen. Men da vi etter en time runda inn på vågen, lå det allerede en kaninknuser på bøya. Så vi måtte sige videre innover i ankringsbukta og sleppe jern. Greit nok, men en del trangere mellom høye åser - og mye rotvind. Fallvindsrossene flekka havet etter hvert som han øka på. Og all lyst på et kveldsbad forsvant med sur cockpitvind og 15 grader på badetermometeret. Vi trakk under dekk i stedet, til kveldsmat. 
Vi skjønte det derfor tidlig: Skulle vi klare å utnytte varmende sol og blå himmel måtte vi finne oss ly - på land. Og i Karlsøyvær er det ikke mange valgmuligheter i hekketida. I vårt nærområde var det kun Djupningen rett sør for oss
Det ble en flott dag i sand- og blomsteridyllen. Men ikke fult så steikende som vi hadde håpa. Også her klarte vinden å lirke seg rundt alle nabber og hauger. Ingen ly noe sted - og lysta på et blåfrossent sommerbad var minimal. Men vi koste oss noen timer - før vi returnerte via vestsia av Djupningen. Og sjøl den lille kryssingen av det smale sundet opp til Hjelløya ble ganske blaut. Vinden hadde økt på, og nå begynte han sakte men sikkert å nærme seg kuling. 
Ingen utsikter til mer solkos, lang, trang og hustrig bukt... Valget var enkelt: Vi gjorde klar båten for kveldsseiling. Unnavind - til dels mye av sorten burde klare å dytte oss ned til Bliksvær, muligens enda lenger før midnatt. Det var i hvert fall planen da vi dro opp ankeret, lirka oss ut i sundet for motor - og heiv opp fullt storseil og genoa. 
Det gikk fort - og høvelig på skeiva mens vi seilte maks høyde det første strekket. Til vi var fri av Karlsøyvær - og kunne lense sørover med rommere seil. Og enda bedre båtfart. Fra vi slapp været - til vi var på høyde med Korten på Landegode logga vi kontinuerlig mellom sju og ti knop. Ikke dårlig for en gammal dame! Men så blåste han også godt - det må
Men ambisjonene måtte justeres litt underveis. Vinden hadda rota opp mye sjø, og det var høvelig svingstang i flækkan - samtidig som sola varma. Ikke idealforhold for en med gryende sjøsjuke. Styrmannen
Han blåste godt da vi ankom bøya, og det første forsøket mislyktes - i tillegg at det 'kosta' et par solbriller. Det var rett og slett så mye vindfang i hekken på båten at jeg ikke klarte å holde den da jeg først hadde fått tredd tauet igjennom øyet. Men med litt motorhjelp fikk vi endelig rigga oss til. Og kunne krype under dekk til full middag avec. Styrmannen så straks litt mindre selvlysende grønn ut. Og utafor vinduene lå fjellene og bada i lav kveldsol. Utrolig vakkert! 
Interessen for en ny, lang dagsetappe var minimal. Hvis sjøen var grov i går - hvordan ville den da være etter ytterligere timer med mye vind? Men i Korten kunne vi ikke bli. Slik han blåste nå ville jeg ikke en gang sjanse på lettbåten de hundre meterne til land. Og noe annet var det heller ikke mulig å foreta seg - ut over å sitte i en forblåst cockpit mens båten kryssa fra side til side. Det frista lite. Så da styrmannen var sånn noenlunde i vertikalen slapp vi tampen - og gikk for motor de få hundre meterne ned og rundt til Fenes. Håpet var at det skulle være mer ly der, men i praksis møtte vi samme vinden. Den hadde bare kortere distanse å grave seg opp på. Det var mange hjelpere på kaia da vi ankom - og det trengtes. Vi ble anvist plass på utsia av en Colin Archer fra Bodø, og takket være lange armer, heldige kast og jamn fart på motoren sjøl etter fortøyning gikk det smertefritt å legge til og få satt spring og taita inn. 
Og nå lå vi som konger. Med ly i cockpit, 'kun kortbukse'- vær og steikende sol. Mens vinden en halv meter over hauet på oss holdt 21-27 knop hele dagen. En tur på butikken fikk vi omsider også lagt inn - etter mange bomturer. Åpningstidene på nærbutikken her ute er i beste fall spesielle (kveldsåpent noen få timer mandag til fredag, og fra klokka elleve på lørdag) - og dette er første gang jeg har klart å være på plass i tide/lenge nok. Vi koste oss i varmen. Med lesing, lørdags'gullrekka' på P1 og steikende nytelse. Og til kvelden er det bygdefest og dans i teltet rett nedafor butikken. Femti meter å gå, og det ser ut til at alle de andre båtene ved gjestekaia også blir til imorra. Ingen var lystne på lange kryssinger i mye vind og sjø. Og det er mye igjen av ferien. Hvorfor stresse? Og fest ble det. Av den gode, gamle sorten. En enfoldig sjel med fartstid fra de fleste festlokalene på Hedmarken var definitivt på (indre) hjemmebane. Det mangla kanskje en generasjon eller to ('inngangsbiletten' var konfirmasjon, og noen øvre grense eksisterte ikke) i forhold til julefestene på Tingvang tilbake i steinalderen, men stemninga og konsumet var det ittno gæli med. Og bandet fra Røst (3 mann og en frenetisk rytmemaskin) jobba hardt og mye for pængan.
Så nå nærmer klokka seg middag, og det begynner så vidt å bli liv i nabobåtene. To skal hjem til Bodø, den tredje planlegger å skjære rett over til Røst. Mens vi har tenkt oss videre sørover i retning av Bliksvær. Men har ingen hast, og tilpasser lengden på etappen etter mengden skvalp. Seinere: Ved tolvtida slapp Karoline tampene og tok fatt på turen over til Røst. Vi så henne snart bare som en liten prikk mot horisonten. En prikk som spratt opp og ned og opp og.... Men om det lå en god del gammalsjø der ute, så hadde vindstyrken halvert seg siden i går. Det lovet godt for en fredelig ferd videre sørover. 
Ungdommen koste seg med lettbåtene (kjent?) - som for som sinte veps rundt i havna. Det vil si: En av dem. Den andre var grov og rusten i målet, og ville liksom ikke - over et visst turtall. Som noen hadde knyta en knute på bensinslangen. Til tross for mye og (delvis) ukvalifisert synsing - samt litt skruing - klarte vi ikke å finne ut hva det var som holdt motoren tilbake. Men eieren fikk med seg noen forslag hjem til Bodø. En treig start på dagen begynte endelig å dra seg til i retning av et oppbrudd. Båten ble gjort klar, vi kledde oss for en ny, sur dag på havet - og kasta tampene. Og vinka farvel til Colin Archeren som hadde vært en trygg og solid 'brygge' det siste døgnet. 
Vi heiste duk inne i havna og sklei ut den sørlige leia med fullt storseil og genoa. Sjøl i litt flekkvind/vindskygge runda vi fire knop før vi var fri av land og kunne begynne å vurdere hva vi hadde å forholde oss til resten av dagen. Og det var ikke særlig mye - sammenliknet med tidligere dager. Vindstyrken lå rundt 5-10 knop, stort sett platt lens. Vi spridde - og prøvde å dra ut mest mulig - mens plagg etter plagg forsvant. Det var varmt i cockpit - til en avveksling. Sola steika, og resultatvinden ble bare et lite, nordlig drag. Akkurat passe for å holde
Han øka litt på de siste par nautiske før vi smatt inn leia til kaiene på Bliksvær. Så vi ankom med mye duk oppe - og tok storseilet rett før vi en siste æresrunde, fikk ut fendre og tamper - og la inntil ytterst på den 'nyeste' flytebrygga. Og der ligger vi - som konger. Med ly bak spryhooden og sommertilstander - sjøl om vinden har tatt seg litt opp utover kvelden. Vi trakk under dekk da sola forsvant bak haugene i vest, og resten av kvelden har gått med til middagskoking, tv-titting og ren sløving i varmen fra vifteovnen. Veldig praktisk med landstrøm i flækkan!
|
Forrige uke 
Det begynner nesten å bli en sommertradisjon: Seilbåten til Straumshamn, den sammenleggbare kajakken over Straumsvatnet - og fotturen opp lia/
klatreturen opp 
- og padla de få meterne bort til kanten/bekken. Hvor jeg fikk sjangla meg de få meterne opp til Straumsvatnet med kajakken på tvers.
våt og forblåst svingstang-dag på havet. Og lite annen båttrafikk å se. Bare tett regnskodde og et par-tre hundre meters sikt.
Men jeg mista som sagt en del høyde. Og var bra fornøyd da jeg skar igjennom Karlsøyvær og kunne skimte lysene fra 
Hvilken velsignelse det er å legge seg i regn - og våkne til varm sol gjennom lukeglasset! Vinden var helt borte - havna lå som et speil da jeg stakk hauet opp. Og hang til tørk det som hadde blitt vått i forpiggen i løpet av gårsdagen. Riktignok ikke sol fra knall blå himmel, men mer 'sol mella skyan'. Uansett: En god start, sammenliknet med gårsdagen. Dette tegner bra!
I følge yr.no skulle han være nordøst, men rossene sto inn vågen fra vest - og tok seg gjerne også en 360 graders æresrunde, før de fór ut samme vegen som de kom. Det var vanskelig å få opp temperaturen i cockpit - og få av klærne. Båten dreide hele tida rundt, og 'i ly av spryhooden' eksisterte ikke denne dagen. Vi måtte også flytte ankeret og gå det til på nytt - siden den reelle vindretninga i bukta var en helt annen enn den vi la ut jern for kvelden før. Den ene stranda kom plutselig ubehagelig nær.
som var 'lovlig' før 1. august. (Noe vi for sikkerhets skyld sjekka over mobilen med kompisen hos Fylkesmannen.) Så vi løfta påhengeren opp fra stikkøya, rigga zodiacen - og fylte den med alle nødvendige godsaker for en lang dag på stranda. Og så var vi klare til å legge avgårde i 'minimalt med sprut'-fart.
jo sies. Alt fra 10 til 26 knop, med 'snitt' rundt 18-20.
kapitulerte, og med 2/5-del av Bliksvær-etappen igjen var svaret enkelt: Jeg la hardt babord i retning Korten, rulla inn genoaen, slapp storseilet - og tøffa inn til bøya i ankringsbukta. 
Det ble en lang natt - og tradisjonen tro begynte det ikke å skje så mye før nærmere midnatt. Vi skar akkurat klar av alle nachspiel-invitasjonene, og tok vorspielet 'internt', i cockpiten til Colin Archeren. Dermed var vi kringsatt av Bodø-venna, og diskusjonen gikk høyt om Ringnes, Mack (som har 'kuppa' utelivsbransjen i 'byen') og om smaken på den 'nye' Nordlandspilsen kan måle seg med den som Nordlandsbryggeriet i sin tid lagde. Med andre ord: De store, eksistensielle temaene.
Det ble mye og god fliring i 'e ikkje fra Øya'-gjengen representerte gjestebrygga på en stort sett anstendig måte.
temperaturen på et nivå som passa til det letta antrekket. Deilig endelig å slippe full vinterhyre på havet!