Luftig Lofotraid

Jobbekompisen var hoderystende til påskeplanene våre: "Si meg, skal ikke dere ha ferie?" - Jeg kunne berolige han i ettertid: Bedre går det knappast an å ha det - med trusa på. Til tross for rikelig med snøbakke- , padle- og kaldsvette (det siste i følge turkompisene på Hamarøyskaftet) - fordelt over drøyt halvannen uke. For det er rart med det: Så lenge svettinga skjer frivillig - og i godt selskap - er det få ting som er mer avkoblanes enn ei drivvåt ullskjorte.

Vi begynte å snakke om det allerede i høst: En møt-våren-tur til Lofoten i påsken. Siden den falt såpass seint dette året, drømte vi om barmark, og gode padle- og klatreforhold noen decimeter over havoverflata. Ski hadde i hvert fall jeg avskrevet i utgangspunktet. I Lofoten. Men så feil kan man ta!

Lørdag formiddag hadde vi omsider klart å stable alt inn i bilen. Skjønt: stable er en mild underdrivelse. Sannheten var vel mer i retning av stappe. Baksetepassasjeren ble ikke tatt med tang, men ble jekka på plass - med skohorn. Og største rasfaren denne påsken den opplevde vi ikke på fjellet, men innendørs,  i bilen!

Noe annet var vel ikke å vente. Tre velvoksne frisksportere og ditto hardware i en knøttliten Suzuki. Dessuten: En skikkelig multiaktivitets-ekspedisjon krever stor og feit utstyrspark hvis du skal ha med deg alt: Ski, staver, feller, fjell- og kjøresko, stegjern og isøks, klatre- og padleutstyr. Vi måtte bokstavelig kle bilen av og på oss. Men det er utrolig hva som går hvis en bare legger godtviljen til!

Spanstinden (1457 meter)
Første stopp ble Spanstinden, noen drøye steinkast opp lia nord for Bjerkvik. Etter snaue tre timers kjøring fra Tromsø. En førsteklasses og lett tilgjengelig skibestigningstopp for dem som liker godt svingeføre og bratte, spektakulære topper.

Baksetesjåføren sto for finnavigeringa, med nesa langt nedi et nyerverva bokverk som kan anbefales på det varmeste: Topptur. Utgitt av tre skigale svensker, og som omfatter en masse ski- og klatretopper i området Narvik-Riksgränsen-Björkliden-Abiksko. (Høsten 2006 kommer nok en utgave, for området Kebjekaise-Akka-Hemavan-Mo i Rana) Topp! Bokstavelig talt... smil. Sjøl om vi ikke alltid var like enige i tidsangivelsene som var brukt. (Se også bokanmeldelsen i Friluftsliv)

Men vi fant fram til riktig parkeringsplass, mellom Bukkemyrvann og Lapphaugsvann, der vegen er på det høyeste - før den begynner på svingene nedover mot Bjerkvik. Fikk på ski og feller - og begynte å labbe oppover gjennom et småkupert landskap, fullt av små hammere og anna snadder som du godt kan klare å kjøre utfor hvis du får white-out på returen. Nå hadde vi mye sol, varme og god sikt på denne turen, så dette blir rene spekulasjoner...

Vegen til topps gir seg sjøl. Bare å følge ryggen svakt nordvestlig for å unngå de bratteste flågan, før du bøyer av mot nordøst og tar fatt på sjølve hovedtoppen. Varden står på det høyeste punktet, midt oppe på en egg som smalner gradvis av - slik at du til slutt står mer eller mindre midt i utsikten. Luftig og lekkert! Men kaldt og forblåst hvis det først er vind. Vi tok ingen lang pause - bare tid nok til en hutrende tekopp - før vi begynte på nedkjøringen.

Periodevis litt av hardt og avberra - og ganske ujevne forhold - ned den øverste ryggen. Før vi igjen var tilbake i slush- og gjennomslag-land, og kunne ta fatt på småsvingene ned mot bilen. Og avslutte for kvelden med et beundrende blikk mot toppen, etter at skian var plassert på taket og antrekket letta (betydelig). Kort handlestopp i Bjerkvik rulla vi sørøstover mot leid hytte på Narvik Camping, rett utafor byen.

Diskusjonen gikk høyt i hytta om kvelden, mens vi finleste Topptur-boka på jakt etter den optimale turen neste dag. Sjåføren hadde sikla på Tøtta i lenger tid, men måtte til slutt gi tapt for flertallet. Som gikk for en mer skiprega tur, uten isøks og stegjern - og med påskesola rett i polariodbrillan. Her skulle det brøøhnes!

Sandviktinden (1543 meter)
Valget falt på en av nabotoppene til Dronninga, Sandviktinden. Mer for "normal" bortover-tur å regne, med noen kilometer flatt og småkupert etter at den første lia er forsert - før du tar fatt på den lange ryggen opp mot toppen. (Som forøvrig minner en del om Pältsan i Indre Troms)

For å komme deg til Sandviktinden kjører du sørover fra Narvik, og tar oppover Håkvikdalen (Ginnesvuopmi) når du kommer til Håkvika - et lite stykke før Sjomenbrua. Bare følg vegen til du har passert et digert (varierer med vannføringa, kan godt være helt nedtappa) vann, Storvatnet (Stuorajávri) Du finner god parkering på høyre side, rett ved ei lita trebru som bringer deg trygt over elva, inn på turstien og opp gjennom siste rest av småskau..

Sjåføren ble med oss et stykke bortover den første skuldra, til vi var rett under toppen på Lágocohkka (1076). Da fant han ut at han - og helsa - var mer klar for termos og bok enn svette motbakker. Etter at han hadde rulla sammen fellene og begynt på turen tilbake til bilen fortsatte vi andre sørover mot toppegga.

I motsetning til dagen før var ikke himmelen like blå, og toppen forsvant tidvis i et varieranes skydekke. Sammen med de to som lå et stykke foran oss i løypa. En stund forsvant de fullstendig - for så å dukke opp på toppen av breen rett vest for toppryggen. En stund ble de stående (å vurdere?) før de satte utfor i lekre svinger. Det så helt fantastisk ut! Og vi var naturligvis helt klare for å gjøre det samme... smil

Turen opp til toppen, videre langs skulderen og ned brearmen ble imidlertid en selsom opplevelse. Tidvis flott kjøring, bratt og spennanes - men vi så minimalt. Total white-out i flækkan, og hadde vi ikke fulgt de to andre med blikket helt ned, hadde dette vært et heller tvilsomt prosjekt. Men vi hadde sporene å navigere etter - og snart sto vi på vannet, kunne ta på fellene og begi oss opp bakken og på hjemveg. Nok en fantastisk dag på fjellet!

Sjåføren virka lykkelig over å se oss, sjøl om vi hadde brukt mye lenger tid enn beregna. Takket være at topprapport-forsøket per mobil døde etter bare et par sekunder på grunn av flatt batteri. Siden vi aldri pleier å ringe, var han litt usikker på om det var nødanrop - eller bare lutter glede. Men valgte å tro mest på det siste... i alle fall til godt utpå kvelden. Nå smilte han fra øre til øre, og vi følte oss litt verdsatte, da!

Hamarøyskaftet (613 meter)
Vi fant tidlig ut at vi skulle på Hamarøyskaftet i løpet av påsken. Etter at jeg snudde rett under toppen i fjor sommer - på en variant som strengt tatt ikke hører med til normalruta (risset opp til rapellkjettingen) - var jeg fast bestemt på at det måtte bli et snarlig gjensyn.

Derfor gikk turen strake vegen sørover etter at Sandviktind-snøen var børsta av skian. Sjåføren hadde ordna oss kongelig innkvartering hos en av Hamarøyskaftet-veteranene (over 110 turer på toppen) - med panoramautsikt mot tanna i vest. Vertskapet var fantastisk: Sjøl om vi ramla inn døra seint på kveld, sto middagen klar: Elgkaker avec, med alt tilhøranes. Vi måtte omtrent bæres i seng...

Neste morra ble sekkene pakka - og utpå formiddagen hadde vi parkert ved Fredvang og var vi i gåinga opp lia mot innsteget på normalvegen. Som - etter at deler av fjellet på østsida ramla ned på trettitallet? - har vært ved noen skråband oppe på skuldra vest for toppen. Med utsikt mot Lofotveggen, og med Straumsvatnet rett under.

Men - tross varmende sol: Istedet for kortarma og barlegga ble det en delvis vinterbestigning - med alt det innebærer av ulike "overgangs"-problemer: Stegjern på/av, tau på/av - på et underlag som varierte fra solvarm klippe til bratt snø og speilblank stålis. Kjedelig? Nope! Assosiasjonene til han der nede var til tider sterke, godt hjulpet av lukta av brent svovel og gnistregn når metall møtte stein...

Hamarøyskaftet sommerstid er ikke vanskelig - klatreteknisk. Normalruta er godt opptråkka og delvis renska - ad naturlig veg - for lausmasse. De fire-fem klatrepunktene (avhengig av hvilke varianter du går) byr ikke på store utfordringer for dem med litt bratt erfaring, men et (mentalt) tau er absolutt på sin plass. Siden konsekvensene av feil kan bli store. Det er langt ned... Dessuten letter det returen betraktelig: Å kunne ty til en rapell eller to når det kniper.

Nå var imidlertid store deler av tråkket fylt med is eller snø. Kun inne ved fjellrota og ytterst på kantene var det bart - så vi beholdt stegjerna på helt til vi var oppe ved andre cruxet. Deretter ble det fjellsko og kjøresko (lite klatrevennlige) til vi kunne stikke huet opp over kanten og beundre utsikten bortover mot toppvarden.

Jeg gikk først - trådde utpå platået - og gikk rett ut i spagaten som en slags real-utgave av "Bambi on ice". Det meste av toppen holdt førsteklasses Bislett-standard, og det var ingen veg utenom: På med stegjerna igjen. Vi brukte ikke mye tid til å beundre utsikten, siden det allerede var seint - og turfølget ikke akkurat gleda seg til returen... Men ned kom vi, helt uten problemer. Og kunne cruise ned lia tilbake til bilen. Og et nytt gourmet-måltid hos vertskapet. Denne gang serverte de kveita avec. Mega!

Dagen etter sa vi takk for oss, klemte oss inn i bilen, kjørte til Skutvik - og tok ferga over til Svolvær. Det var på tide å joine de andre turistene som var på veg sørover fra Tromsø med bil og båt. Det egentlige Lofoten-eventyret kunne ta til...

Da vi begynte planlegginga av prosjektet kikka vi på flere overnattingsalternativer. Alt fra telt og lavvoer på Kallestranda, med velsignelse fra rette kommunale papirflytter - til luksuriøst rorbuliv. Men lista over bom-telefoner ble lang: Enten ble det loop i byråkratiet - eller så hadde ikke rorbueierne planer om å holde åpent. Grunnene var mange: Problemer med vannforsyning, feriefravær... you name it.

Men til slutt fikk vi napp på Sandvika Fjord- og Sjøhuscamping utafor Kabelvåg. Sjøl om eieren også her drev og pakka feriebilen, fikk vi utlevert nøklene til to spartanske men helt ok rorbuer ytterst på kaikanten. Kajakkene - og vi - kunne moillkose oss i ramsalte og maritime omgivelser.

Foruten et høyst behagelig og laid-back "after-ski/kayak"-liv med tilgang til plenty med varme, varmt vann og fludium, kunne plassen også by på spektakulære sirkus-opplevelser: Mens noen agerte utøvende og testa ballanseevnen, inntok resten av oss kongelosjen og spretta en boksøl i lutter glede - og varmende vårsol.

Småtindan (700-731 meter)
For meg har alltid Lofoten vært synonymt med varm klippe og hav. Kanskje ikke så rart - hobbyene tatt i betraktning. Så jeg smilte litt i skjegget da vi begynte å planlegge raidet, og diskusjonen gikk høy om aktuelle skitopper. Right! Sein påske, langt mindre snø enn normalt (i hvert fall hjemme i Tromsøområdet) og sjølopplevde erfaringer med barmark i Stamsundheia allerede i mars. Skiføre? I midten av april? Dream on... - Men så feil går det altså an å ta.

Det er god grunn til å være misunnelig på folk i Kabelvåg.. Ikke bare har de en fantastisk utsikt - sørover mot Hamarøya og Steigen. Også kjøre-forholdene for dem som liker telemarksvinger er bortimot optimale. Og det så og si i "bakgården". Småtindan ligger innbydanes og lokker bare noen bøttefløtt vest for sentrum. Og kan beundres fra mange sider - for eksempel når du kommer med ferga nordover fra Skutvik, og flanken ligger og lyser mot deg - kritthvit - i kveldsola.

Når du kommer kjøranes E10 fra Svolvær, passerer du bare avkjøringen til Kabelvåg og fortsetter ytterligere en snau kilometer til du har kjørt over en liten bro og forbi et skilt med Eidet. Sving av første veg til høyre og klem deg inn på parkeringsplassen etter drøye 200 meter. Lysløypa begynner bare noen titalls meter nord for parkeringa. Du følger den til du kommer til Kongsvannet, hvor du dreier rett nordover og fortsetter oppover den forholdsvis slakke ryggen - Aksla (Ørntindaksla på kartet) - mot Ørntiden. Følg skuldra i 2-300 høydemeter, men unngå å bevege deg ut i flankene siden de kan være ganske så rasfarlige. Avhengig av snømengde, vindretning og temperatur. Det samme gjelder bunnen av Kolbenndalen og resten av hengene - hvis du velger å droppe Aksla på returen, og heller kjøre hovedflanken helt ned til Kongsvatnet.

Vel oppe på toppen av Aksla kjører du ned en slakk bakke ca 50 høydemeter - før du fortsetter svakt høyre inn i hovedflanken og videre opp de siste 400 høydemeterne mot egga på nordøstsida av Varden. Deretter er det grei vassing, avhengig av vær og føre opp til sjølve toppen (700 meter) eller videre langs egga sørvestover til Stortinden (731 meter) eller toppen rett nord for Varden.

Men - obs: Du kan godt oppleve rent isøks- og stegjernsføre på egga og langs flankene, avhengig av vær, vind og snøforhold. Som under vårt påske-besøk. Etter at vi hadde kryssa ut på hovedflanken og passert Solhålla, vendepunktet på den gamle turruta Småtindan fra Svolvær via Nøkkvannene, Utsikten og Småtindan - fortsatte vi videre opp mot Varden-egga. Hvor vi holdt på å blåse av fjellet i en heftig sørøst - før vi krabba over kanten og kom oss i ly på nordsida. Til lettelse, både mentalt - og i antrekk.

Apropos Solhålla: Da vi besøkte Småtindan var det rene folkevandringa opp ryggen mot gryta under Ørntinden. Som må være det optimale for solslikkerne, i ly av en stor fokkskavl. Det lukta da også usedvanlig godt av et assortert utvalg solkremer mens vi tok en kort matpause. Mens det var betydelig lenger mellom skiparene. Folk gikk - på beinan - hele vegen til fjells fra Kabelvåg! - Sånn går det også an å kompensere for manglanes svingeteknikk og gardere seg mot en litt småkrevende skitur ned ryggen...

Etter en kort matpause i ly for vinden ble det stegjern-på. Siden flanken under Varden og egga videre sørvestover mot Stortinden var foræderisk glassert under et tynt lag nysnø. Definitivt best egna for skarpe fronttagger. Men - med utstyret på plass var dette en nydelig og enkel spasertur i enda mer fantastiske omgivelser. Panoramautsikt over store deler av Lofoten - og skikkelig luftig og alpint. I kontrast til den trygge, snørike og passe bratte hovedflanken som kunne skilte med alle slags hardhetsgrader og helninger. Her var det bare å forsyne seg!

Hvilket vi også gjorde. Etter hvert. Men før vi begynte nedkjøringa måtte vi ta med oss både Varden og toppen rett nord langs egga. Den siste kunne by på et luftig opptak via en kort, sørøstvendt renne - med plenty med luft under ræva. Teknisk helt greit, men psyken fikk prøvd seg. Det har tydeligvis blitt alt for lite vinterklatring denne sesongen.

Nedturen byr som sagt på mange varianter. Og sjøl om det kan bli vel oppkjørt i perioder (dette er et veldig populært skimål!) burde det som regel gå greit å finne seg urørte flater på den breie flanken. Og siden Småtindan er så tilgjengelige: Hvorfor ikke snu på Aksla og ta en tur til? Eller to? Dette er plassen du kan leke i dagesvis hvis du lyster.

Det var sein kveld før vi var nede ved bilene igjen. Resten av kvelden ble via dampanes rengjøring (varmtvannstanken holdt, men hytta var tåkelagt i timer etterpå) og nyspretta pils. Til store og små topp-helter.

Geitgaljartinden (1085 meter)
Eller Geitgaljen - ligger rett sørøst for Higravtinden i Vågan kommune, nær grensen mot Hadsel. Førstegangsbestigere var engelskmenn: Herman Wooley og Norman Collie. (1901) - Fjellet blir regnet som Austvågøys lengste, bratteste og mest spektakulære nedkjøring, avhengig av veivalg og føre. Sånn sett et paradoks at bestigninga vår denne påsken ble en ren stegjern & isøks-opplevelse. Men det skyldtes forholdene opp første flågene i Lilandsdalen.

For å komme til Geitgaljen kjører du til Laupstad, ca. 20 minutter fra Svolvær mot Fiskebøl. I slutten av 60-sonen tar du til høyre mot Liland og følger vegen halvannen kilometer til du får en Nærmat-butikk på venstre hånd. Du kan parkere utafor, men spør først, da - hvis du/dere kommer midt i åpningstida. Rett bak butikken går det ei lysløype og skogsbilveg rett østover opp Lilandsdalen. Du følger bare den et stykke - og deretter sti og dalbunn med mye stein og kratt - til du er over skoggrensa. Og kan velge mellom flanken på sørsida, under Småtindan - eller en smal og bratt renne midt i gryta.

Men vær obs på rasfaren! Det har skjedd ulykker her tidligere, og spesielt på fine dager med mye soltining raser det is og blokker til stadighet. Spesielt fra veggen på nordsida - og delvis ned i renna. Så prøv å holde deg sør i dalen, og i god avstand fra de bratteste flankene.

Vi starta lækksa førr: Ski og feller på - før vi gikk i gåsegang opp Lilandsdalen og tok fatt på flanken på sørsida. Men - i motsetning til rapportene bare noen dager tidligere: Forholdene var ikke optimale. Steinhardt, så vidt stålkantene satt i flækkan. Og psyken likte seg dårlig - i det mentale møtet med en mulig ukontrollert rusjetur til bunnen av dalen. Lettelsen var stor da vi omsider var over de første flågan og kunne labbe i sikkerhet. Våre svenske venner ga seg imidlertid et stykke lenger nede - og returnerte til bilen. Fellene satt dårlig, og de syntes det ble vel marginalt.

Det ble mye akkordering under den første stoppen. Og det endte med at vi ikke tok sjansen på bedre snøforhold videre oppover. Vi parkerte derfor skiene bak en stor stein og plukka fram isøks og stegjern fra sekken. I ettertid viste det seg å være et helt galt valg. Men sånn ble det - denne gangen. Nå har vi imidlertid et kjempepåskudd for å komme tilbake ganske kjapt, for nå vet vi hvor utrolig fin nedkjøringa kan være!

Etter første skuldra - på rundt 500 høydemeter - har du mange alternativer å velge mellom. Helt til høyre går "normalvegen", mens den slakkere helt til venstre blir mest brukt på returen. Siden vi allerede var godt skodd, tok vi den bratteste direktevarianten midt i - til vi runda kanten og labba de siste meterne til vi hadde flott utsikt til hovedtoppen. Og kunne se ned i gropa som må passeres både på opp- og nedtur.

Fra gropa og rett sør - og ned - går den bratteste og mest spektakulære nedkjøringa fra Geitgaljen. Sinnsyk - for en som ennå ikke har testa den. "Sinnsykt artig!" i følge veteranene. Krevende teknisk, og definitivt en plass du ikke setter utfor uten å ha sjekka forholdene godt. Dagen vi var på toppen, så vi et stort flakskred som så ut som det hadde starta midtveis oppe i renna og tatt med seg flanken halvveis ned til bunnen av Austpollen.

Og - velger du denne nedkjøringa må du avslutte med 15 minutter langs fjæra - før en kilometer langs veien tilbake til butikken.

Etter gropa får du ca 100 høydemeter med bratt flanke - til du kommer opp på egga og kan nyte panoramautsikten videre sørover. Det er her de fleste lemner skian før de siste, steile høydemeterne. Siden den avsluttanes passasjen til hovedtoppen ofte er avberra og steinhard. - Og omsider var vi riktig "skodd" - etter å ha tråkka stegjerna gjennom greit telemarksføre helt fra den første skuldra. Opp mot toppunktet var det virkelig behov for både øksa og alle taggene. Og belønningen enorm: Skikkelig "verdens tak"-følelse, med en utrolig utsikt i alle himmelretninger. Blant annet mot Geithornan, en rekke nåler på eggen som fortsetter vestover fra toppen. Flere av dem høvelig alpine og krevende, og enkelte skal visstnok fremdeles være ubestegete.

En forblåst og lykkelig stund - før vi rygga ned de første metere. For deretter å snu nesa framover igjen og sette ned flanken i skikkelige sjumils-steg.

Den vanligste nedkjøringa går fra skaret under topprenna, ned den første, bratte flanken og over gropa - som er mer som et basseng å regne. Før du - etter å ha tråkka deg sidelengs opp det siste stykket - kan sette utfor hovedflanken. Du har mange alternativer å velge mellom av varierende bratthets- og vanskelighetsgrad. Alt avhengig av vær og føre, om det er isete, skavlete, hardt eller mykt. Eller kanskje du er heldig? Og rett og slett får en fulltreffer: Mega pudderføre!

Den aller siste flanken (som var så isete da vi gikk oppover) kan du forsere enten ved å snirkle deg ned på tynne snøband mellom store steinblokker (vårturer) eller - hvis forholdene er gode - ta en mer direkte variant: Den bratte, trange renna i midten av søkket. Rasfaren er naturligvis større her enn i sørflanken, men til gjengjeld tilbringer du ikke så mye tid til sammen i det potensielle nedslagsområdet, siden du normalt bare kjører ned her.

En nydelig tur i vekslanes vær. Fra white-out til strålanes sol, pakka inn i dramatiske skyer. Og gjensyn blir det garantert. Neste gang skal skian bli med helt opp - for makan til nedkjøring skal du lete lenge etter. Sjøl om Austvågøy er full av innbydanes flanker som bare ligger og skriker etter vakre svinger. Neste år?

• Padletur i Sunnlandsfjorden med besøk blant anna i Laukvika, Nedreneset, Båtneset, Festvåg og Sandøya.
• Padletur i Eggum/Borgvær-området, med besøk blant anna i Vestresand, Nesjeøya, Nesjeøyan og Borgvær.
• Klippeklatring på Brensholmen