På tur - retur

Sommerlige streiftog under seil - Tromsø-Stamsund tur/retur - samt et par utvalgte svisker...

Sommerplanene var omfattende: Med drøyt to måneder til disposisjon var lista lagt høyt. Til og med klatreselen ble pakka med - hvis anledninga skulle by seg til litt luft under ræva á la de gode, gamle åttiåra. Nå endte imidlertid det prosjektet opp med en enslig taulengde på Æsøya - samt litt mer halsbrekkende akrobatikk på forsida av Brattberggården. I en rigg som vel hørte mer hjemme på et bygdemuseum enn 10 meter over bakken. Men alle overlevde (psykisk støttet av backup i form av klatretau/sele) - og huset ble malt.

Men sommereventyret startet lenge før dette: Allerede midt i juni kasta vi loss i Polarhavna med kurs mot yttersida - mannskapet og jeg. Passe med vind, bra vær og sol - men med en værmelding i bakhuet som varsla om våtere mainnskit fra nord. Derfor tok vi en maraton-variant - og valgte å gå "på direkten": Yttersia av Senja og Andøya - og rett til Skipnes i Vesterålen. Uten stopp. - Avgang fra Tromsø en gang etter sju om kvelden - og ankomst Skipnes neste ettermiddag ved femtida forteller om godt lenseføre hele vegen - og om en natt uten overvettes mye søvn. Men med en fantastisk midnattsol.

Det viste seg å være et veldig lurt trekk. Etter at etappen Skipnes-Stamsund (via de sedvanlige fallvindene i Gimsøystraumen) var unnagjort, rakk vi akkurat å sette tampene i flytebrygga på Skjæret før de første, tunge regndråpene traff spryhooden. Mannskapet fikk en snau halvtime på seg før hurtigruta tok dem nordover igjen. Taiming er ordet!

Så var det duket for en sommer med mange prosjekter - inklusive båtmekking. Eimen av epoxy lå tett i cockpit - mens det ble skjært, sveisa, plastra og pynta på konsoll, gearspak, ankervippe og nye brønnluker. Nye steg på forvandlingen fra regatta til mer single- og turrigg.

Men tid til noen seilturer ble det også. Innimellom nettjobbing, snekring og padleturer, blant annet rundt Vestvågøy og Moskenesøy. - Først en kortere luftetur over til Henningsvær med innlagt klatrekafé-aften - etterfulgt av helgestreif langs Hamarøy. Første stopp ble lagt til den idylliske Straumshamn-lagunen, med utsikt til Hamarøyskaftet i øst - og med Straumsvatnet bare et steinkast og noen få høydemeter unna. Hvis du kommer hit med kajakk, anbefaler jeg å bære opp til vannet og padle innover til sandstrendene under Skaftet. - Min første kryssing foregikk en sein høstdag for noen år siden, og vi etterlot oss en dypblå, snorrett stripe i en speilflate full av gulhvit pollen. Om kvelden spilte han opp med stjernedryss, nordlys, fullmåne og morild-kjølvann... En av de absolutt vakreste perlene i området.

Gode ankringsforhold (sand) i alle buktene helt inn til den lille bekken som renner ned fra vannet, men vær obs på et par steiner i den nordligste av de to innseilingsleiene. Og for kajakkfolket er stranda (rett rundt hjørnet mot sør etter at du har runda inn i lagunen) det beste alternativet. Den har ikke fått tilnavnet "paradis" uten grunn - men som originalen har også denne sin slange... Eller rettere: Snabler. Husk myggmiddel! Dessuten: Det er lite igjen av sanda når han er full flo...

Lettmatrosen fikk lufta seg mens forstagsprofilen ble renska for plastrester som hadde satt seg på tvers - før ferden gikk videre nordover (denne gang for motor - etter at seilasen over dagen før hadde bydd på maks høyde, ener og fullt storseil). - Runding Tranøy fyr i havblikk - før vi kunne ta den nye gjestehavna inne i sjølve Tranøy i øyesyn. Et skikkelig drops av ei havn - tilsynelatende. (Og sikkert også reelt... i sommerhalvåret) Men de flotte betongkaiene ligger eksponert for alt av nordlig vær, så her gynger det sikkert skikkelig når skitværet slår til - uten noen form for bølgerbryter eller molo.

Men det plaga ikke oss - denne gang. Vi lå som konger, og etter en galleri- og sightseeingrunde - inklusive påspandert middag - kunne vi nyte stabilt kailigge mens duskregnet rislet over dekket.

Returen foregikk for motor med eneren som støtteseil - til vi traff nordavinden rett vest av Henningsvær og måtte pine høyde mens vi snitta over 7,5 knop - og det bare på forseilet. Friskt er ordet.

Sørsida av Lofoten består stort sett av stein - og det er (for bortskjemte Tromsøværinger) lenger mellom sandidyllene - samtidig som det til tider er ganske overbefolket i de få som finnes. Rekorden i sommer på Æsøya var 3 seilbåter, 2 cabincruisere, 1 sjark og 3 åpne plastbåter av varierende størrelse - samtidig. Så tett at det var vanskelig å komme seg inn og ut av den trange lagunen.

Da er det godt å kunne puste ut i en av de andre, fåtallige oasene som skjærer seg inn i steile vegger. På sørvestsida av Nappstraumen ligger en av dem: Buktene på innersia av Straumsøya. Godt beskyttet for det meste av vær, gode ankringsforhold - og til dels så brådypt at du kan gå med baugen helt inntil berget og sette tampene. Med fast jern foran og anker bak ligger du som en konge. Også kajakkfolket har det enkelt her. Helt innerst i den vestlige bukta er det gode sand/leirelandinger, mengder av rennende vann og flotte teltplasser. En plass å bli glad i.

Så var sommereventyret definitivt over. I slutten av august ble baugen vendt nordover og Gimsøystraumen forsert for motor. Han økte på slik at vi kunne heise seil over Hadselfjorden. Til vi endte opp med slapp duk utafor moloen i Melbu, og kunne nyte ankerdram og stillhet godt fortøyd til gjestebrygga i båthavna. Som for øvrig holder bra standard. Eneste minus er avstanden til nærmeste butikk. Noe som imidlertid ikke var noe stort problem denne gangen. Det holdt lenge med ekkoet av burninga i sentrumsgatene.

Men Melbu er ikke plassen for dieselfylling. Båthavna har flott automat og flytebrygge, men den krever et helt eget og sært kort. Redninga vår ble en av gammelgutan - som fylte oss opp med sitt kort mot oppgjør kæsjkontant. Stor takk!

Neste stopp på seilturen nordover ble Skipnes - nok en gang. Det gikk for motor helt til vi hadde passert Åsandfjorden - men deretter fikk vi vind (15-20 knop) og frisk seilas på maks høyde til vi runda inn og kunne sette tampene i samme flytebrygge som på vegen nedover. Vi sto for ankerdrammen - husfrua for frokosten neste morgen, før vi tok fatt på turen opp til Nyksund via en kort stopp på Tind.

Dette var første gang jeg var her etter at gamlingen gikk bort. Det var rart ikke å se han komme gående mot oss på kaia da vi la til, få den sedvanlige omvisningen i butikken - bla gjennom minnehaugen på kontoret. Istedet ble det en nostalgisk rundtur på en folketom eiendom - bare hovedhuset under oppussing fortalte at plassen ikke var helt glemt. Det ble en kort stopp. Kanskje neste gang...

Han lå på ganske frisk nordøst da vi runda ut forbi fyret, så vi måtte krysse oss hele vegen videre nordover. Planen om å gå for motor langs yttersida av Skogsøya ble forkasta. I stedet ble det flott seilas med fullt storseil og ener - til vi runda inn i "ly" av Nyksund og kunne slippe duken. (Anførselstegn fordi området ikke byr på mye ly på nordøst - fallvindsrossene danser nedover vågen mens du leter etter egnet fortøyningsplass.)

Det hadde skjedd store forandringer siden jeg var her første gang - under en Arctic Sea Kayak Race-rundtur midt på nittitallet. Ingen mannevond tysker som rula midt i en ruinhaug, og ville ha seg frabedt at kajakkfolket brukte hans flytebrygge (for øvrig den eneste i hele Nyksund) - Brygga var der fremdeles, men "privat"skiltet var nesten helt utvisket. Og kaialternativene var flere. Blant annet er det "doble" kaidekket snart klar - slik at det ikke lenger er så problematisk (høydemessig) å ligge inntil. Og bygningsmassen var ikke til å kjenne igjen. Rett nok sto det et rivingsklart minne rett før runding inn i havna - men for øvrig var det gjort en kjempejobb. Plassen formelig lyste. Vi la oss inntil ei gammal skøyte, fikk et kort møte med søringer med markeringsbehov - før vi kunne hive oss ut i den sosiale karusellen. Mye kjentfolk og kjenningprat, mange trivelige møter. Og spennende rundtur i brytningspunktet mellom gammelt og nytt. For ikke å snakke om maten. Kreativiteten blomstret på alle plan. Det ble en trivelig kveld og natt - uten for mange spøkelser.

Så var det duket for sommerens manndomsprøve. Om morran diskuterte vi to ulike alternativer: Enten å forsette å krysse nordover forbi Andenes - eller å runde Vesterålen, sløre ned langs Andøya og ta Risøyrenna/innersia helt hjem. - Vi gikk for den første varianten - siden føret virka lovende. 15-25 knops vind, et rev i storseilet og en treer - ballansen i båten var flott.

Vi hadde kommet oss halvveis opp yttersida av Andøya da han ble gradvis verre. Vinden dreide mer nordlig, (slik at vi måtte dreie etter, og etter hvert havna veldig langt til havs) samtidig som en snau knops medstrøm gjorde at bølgene begynte å reise seg. Da han hadde stabilisert seg et sted mellom stiv og sterk kuling - og vindmåleren lå og dansa oppunder førti knop gjennomgikk Ariel en forvandling: Fra å være "vanlig" seilbåt ble vi transformert til en krysning mellom Den flyvende hollender og ubåt - alt etter om vi "tok av" på en bølgetopp - eller prøvde å trø oss gjennom en av veggene som reiste seg foran baugen. At alt under dekk fremdeles satt godt fast da vi omsider var framme i Hamn var ganske betryggende - og en smule overraskende. Noen av landingene etter "takeoff" hadde vært så harde at rekkestøtta hadde slått seg tvers igjennom baugen på en fasttjora kajakk - i tillegg hadde vi en skinnebit og ei skjøtevogn i avgang. Men ellers var alt bare vått - veldig vått. Og mannskapet var mildest talt dårlig motivert etter åtte timer med grønn galle. (Sjøl skulle jeg selge....) Humøret var langt fra på topp. Og Hamn var stengt (hadde nær sagt: som vanlig) for sesongen. - Og det i slutten av august... Say no more.

Da hjalp det godt å våkne til solskinn neste morra. Alt ble hengt eller lagt ut til tørk (ingen ventiler eller halvgamle sikaflex-reparasjoner er absolutt tette når noen kubikk grønn sjø blir trødd over båten på sekunder - men det hadde sikkert hjulpet å huske å stenge alle ventilene...) - Det er i det hele tatt utrolig hvor mange plasser vannet kommer seg inn når det først svinger skikkelig. Så: Stor takk til konstruktør Magnusson som utstyrte Contrasten med et romslig kjølsvin! Lensepumpa gikk lenge...

Etter rolig oppstart med litt forsiktig spesialdiett for å få systemet i gang igjen, spasertur og sightseeing i nydelig vær - var vi utpå kveldssida klare til å bevege oss videre nordover - for motor. Nok en gang med helt tørr båt. Flott tur, nesten flatt hav - og ved titida kunne vi hive ut ankeret rett sør for husene på Hekkingen etter parademarsj forbi yttersida av Senja. Ankerpilsen smakte fortreffelig.

En lang, behagelig frokost - etterfulgt av en kort spasertur mellom folketomme hus i nydelig seinsommervær. Før vi tok fatt på den siste etappen mot Tromsø. Nydelig slørevind det meste av turen - avbrutt av en kort etappe for motor forbi Rya. Idyll på dekk - og god tid til småpusling. Kajakken var plastra og reparert før vi kunne sette tampene i båsen i Polarhavna etter drøye to måneders fravær.

Forslaget til salgsannonse gikk i søpla. Huet begynte igjen å pusle med rullesystemer - og nye turplaner. Det er nå ikke helt sant det de sier: "En båteier har bare to lykkelige øyeblikk: Når han kjøper - og når han selger båten". - Jeg kan ramse opp et par-tre andre - bare fra denne sesongen...