Jeg gjorde et slag opp til platten for å ta bilde av fulle brygger - og traff naturligvis på et par Tromsø-venna som hadde ankommet Rødøy med bil
Det var dags å si farvel til Skjervøyværingen - og sette kursen litt lenger nordover. Skjønt - langt ble det ikke, for Myken sto høyt på ønskelista. Et godt stykke vest og ut i havet. Litt avhengig av vindretninga, da - for å gå for motor helt ut var ute av frågan. Jeg rydda båten, fylte vann, sjekka plotter, papirkart og vindretninger - og slapp trossene. Før jeg bevega meg gjennom Grindvær - i starten for motor siden jeg hadde vinden midt imot. Men da jeg dreide ut den nordlige leia fikk jeg han så mye fra sida at jeg kunne rulle ut genoaen og plusse på en knop. 
I utgangspunktet skulle jeg runde nordspissen av været og legge kursen rett mot Myken. Men da jeg kom så langt, lå havtåka der ute i havet som en vegg og skjulte øyriket. Lysta på råkald fuktighet var minimal, så i stedet for å seile vestover la jeg kursen rett nordlig. Myken var avlyst på dette tidspunktet - i stedet skulle jeg prøve å holde meg i det blå beltet over meg - og tusle innom småværran på vegen mot Kunna. Det første jeg kom til var Otervær. Tilsynelatende ei steinhaug i havet som mange av de andre værran lenger sør. Men da jeg kom nærmere, så jeg glimt av hvit sand mellom bergene - og vrenge babord. Og endte opp inne i ei intim, krystallklar vik, omkransa av kritthvite korallstrender, gressletter og blomsterenger. Med andre ord: Paradis. Og til overmål gikk Adam og Eva barbeinte i sanda der inne. Jeg hengte meg på en stor, solid blåse som lå midt i bukta, satte kajakken på vannet og padla inn. Til det nydeligste kajakk-eldoradoet du kan tenke deg. 
Framme på stranda var de to blitt til tre. Og det ble starten på en veldig hyggelig ettermiddag med masse nostalgisk kjenningprat både fra Grünerløkka og Tromsø - samt tango og salsa wordwide. - Mens jeg var på en kort fotosafari for å dokumentere Edens hage, ble ungdommene beordra på henting. Og da jeg var tilbake i sanda igjen, ble jeg servert hvitvin i stettglass! Intet mindre. Større gjestfrihet skal du lete lenge etter. 
Det var nesten fysisk vondt å måtte bryte opp fra en slik idyll, men et blikk over kanten avslørte av tåka allerede var brent av videre vesteover. Jeg var tilbake igjen på plan A - Myken neste! Jeg strøyk bare såvidt forbi husan og vinka farvel til vertskapet - før jeg klemte meg ut et trangt sund og rulla ut duken. Seilansen vestover gikk som på skinner. Til tider maks høyde for å komme forbi mindre klynger med holmer og skjær - og med ganske konstant båtfart mellom fem og fem og en halv knop. Nydelig seiling! Og - for første gang på lenge fikk jeg en del regndråper i hauet. Men inne i Jervenduken - med ei hånd på rorkulten - var den ingenting å si på komforten. 
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg passert innseilingsløkta til havnebassenget. Og kunne cruise opp langs bebyggelsen som besto delvis av sammenraste kaier - og nydelig restaurerte småhus. Som langs resten av Helgelandskysten: Mye ferske materialer og reisverk. Dette var helt tydelig et samfunn i endring - mot det bedre. Fant meg kongeplass på en ny betongkai innerst inne i vågen - et fantastisk anlegg med strøm og vann, trapper og benker. Ei perle! Og så billig at du nesten bare måtte flire. Femti kroner natta - alt inklusive. Jeg rigga meg til, og dro på meg spaserbuksa for å inspisere været. 
Jeg gjorde et slag langs den eneste vegen - kikka på monumentet over fiskere som hadde dødd på havet - og endte til slutt opp borte ved kaféen. Som åpenbart var samlingsplassen på stedet. Men i dag var det uvanlig mye folk - for jeg hadde klart å taime perfekt: Det var duka for årets høydare: Paella-festen! 
Det går vel neppe an å få en mer flying start på besøket på en ny plass. De aller fleste var her, både de fastboanes (de er søtten i tallet året rundt, alle medregna) og sommerturistene (ukjent antall) - Som i mange andre småplasser langs kysten ble eiendommene kjøpt opp av folk fra byene - som brukte masse tid og penger på å sette istand og - ikke minst - være der! Entusiasmen var til å ta og føle på, og engasjementet likeså. Det blomstrer på Myken. 
Det ble en usedvanlig trivelig kveld. Delvis utedørs, godt påkledd i nordatrekken - og delvis inne i den intime, trivelige kaféen. Jeg moillkosa meg, prata kjenning - blant anna med broren til en god kollega gjennom tjue år. Og nytt - med folket som hadde røtter i området. Mye artig lokalhistorie, mens vi satte til livs tre fulle panner med fantastisk mat. Som sagt: Noen dager er spesielt hyggelige. Dette var en av dem. 
Kronen på verket ble en pastell solnedgang over fyret. For tida leid ut til nederlendere som har vært her ute tre år på rad. Dette er tydeligvis en plass som fanger? Jeg kjenner dragninga allerede, ikke minst takket være en usedvanlig trivelig gjeng folk. I morra skal jeg ta meg en tur på butikken. Ikke for å handle - jeg har det meste. Men for å drikke kaffe og prate mainnskit. Før jeg beveger meg videre nordover. Dagens mål var ganske så uklart. Jeg hadde bare bestemt meg for at jeg kanskje burde ende opp litt lenger nord før kvelden. Og så fikk vinden bestemme resten. Etter diverse SMS'er og en lang mobilsamtale på morran ble det klart at mannskapet mitt ikke kom til å mønstre på i Bodø likevel. Eldstepoden hadde kommet inn på NTNU, så nå måtte mor ordne og fikse for å få han og pikkpakket sørover - før hun fikk ro til å holde i skjøtetau. Derfor blir det sannsynligvis nytt forsøk i Lofoten. Jeg sklir nordover og over Vestfjorden i løpet av de nærmeste dagene - og treffer noen kompiser i Henningsvær lørdag ettermiddag. Så får hun henge seg på når hun kan. Det er i alle fall planen - so far. 
Ute av havna stramma jeg genoaen og fór nordøstover - en stund. Men ganske snart døde vinden ut, etter først å ha dreid mer østlig. Ingen pardon: Det ble motorgange. Men i løpet av timen med seilvind hadde jeg kommet meg ganske nær Valvær. Så jeg benytta anledninga til å ta innerleia, for å kikke moloen som var tegna inn på kartet. Det første jeg så var en blå seilbåt, den samme som hadde ligget ytterst på gjestekaia på Træna da jeg var der - og dernest gamle hus under oppussing. Siden bukta var avmerka som ankringsplass måtte jeg naturligvis helt bort for å kikke. Noe som resulterte i en tur på land, kaffe og en hyggelig prat. 
Ankringsplassen først: Dette er en førsteklasses uthavn, med to enorme vegg-til-vegg bøyer som Kystverket har lagt ut. Godt beskytta
Huset som folkan driver og pusser opp er det gamle bedehuset - i utgangspunktet fiskeralmenning-eid. Det vil si at deler av det står åpent, til fri avbenyttelse for alle som måtte trenge et krypinn. Men folkan som eier resten av været benytter det naturligvis også
Jeg hang meg på en av bøyene, satte kajakken på vannet og padla inn til en kaffekopp og prat rundt stedshistorie og vern. Etterfulgt av en kort fotosafari. Før jeg sa pent
Det ble motorgange resten av dagen - og jeg benytta anledninga til å komme meg med nærmere land for å kikke på leiene gjennom øyriket sørvest for Bolga. I blandavær med enkelte dråper. Havtåka og skyene sto som en vegg bak meg, mens toppen av Bolga lå solbada en stakket stund, i det strålene klarte å presse seg gjennom en revne i skydekket. Kanskje det blir mer av samme
Jeg fant meg kjapt en nydelig ankringsplass i det som i følge 310-kartet må være Bolgværet. I et sund på vestsida av Ruskøy. En grønn lunge med god sandbunn og sterk blomsterduft som fyller båten her jeg sitter og hakker. Om litt er det middagstid. Og så krysser jeg fingre for morradagen. Det regna godt i hele natt. Tromminga mot dekket var lett å høre gjennom headset og Nattønske. Og om morran var det vått og grått, sjøl om bygene stort sett hadde gitt seg. De var bare innom på lynkorte visitter i starten - og slutten - av dagen. 
Var i kjøringa ved titida. Prøvde å seile litt, men vinden kom rett bakfra - og var svak. Sklei derfor igjennom værran for motor, mens jeg kikka på kartene og vurderte ankringsplasser. Samtidig som himmelen bak meg letta merkbart. Så - jeg fikk ønsket mitt oppfylt. Bolga lå solbada da jeg passerte. Fant et par fine ankringsplasser sørøst i Flatværet. God sandbunn - og nok av sorten til at det også var tilstrekkelig til en liten strand. Men ikke av orgasme-varianten. Mer "nød/i mangel av". 
Det samme gjalt Gåsvær et lite stykke lenger nord - på høyde med Ørnes. Mye rått fjell rett i havet, men ganske grønt - og med flotte ankringsplasser med sandbunn. Også antydninger til strender og teltplasser. Men av den skrinne sorten. Men de gjorde seg godt, bada i sol. 
Da er øyene sørøst i Støttvær langt å foretrekke. Nå er det nok visse vernebegrensninger som må overholdes. Oppdaget jeg etterpå. I motsetning til sist jeg var der - på kajakktur. De sedvanlige riksløve-skiltene hadde ekstra underskilt - hvilket skulle tilsi en eller annen form for landstigningsforbud. Men jeg var for langt unna til å klare å lese teksen. Får sjekke opp med Naturbase når jeg kommer hjem... 
Men for noen idyller! Spesielt stranda på østsida av Helløy, rett innafor Lille Lomøy. Det optimale sand-eldoradoet. Kasta anker ute i bukta - flott sandbunn, men langgrunt - satte kajakken på vannet og padla inn til et par timers soling. Rett og slett. Alldeles nydelig etter et par småkjølige dager. Mens jeg var i land, blåste det opp. Og vel tilbake i båten viste vindmåleren 15 knop over dekk. Samtidig som skyene pakka seg rundt oss igjen. Med andre ord tid for litt seiling. Og det gikk unna: Rulla ut hele genoaen og kjørte maks
For nå blåste det godt. Opp mot tjue knop, samtidig som sjøen sør for Kunna ble rota skikkelig opp. Både grunt og mye strøm lager fine berg- og dalbaner. Det gikk trått utover på maks høyde. Bølgene trødde båten ned, og det var kontinuerlige bråstopper. Allikevel snitta jeg over fire knop, til jeg slo ute ved Breitaren og fortsatte nordøstover, forbi Helgelandsflesa. Nå gikk det på langs av bølgene, og båtfarten gikk opp to knop - tvert. Til flesa var passert - og han roa seg så mye at det gikk an å rulle ut alt igjen. 
Tyna høyde og klarte akkurat å snike meg forbi Røsøy. Til tross for at Fugløya - godt innpakka i skyer - lagde mye rotvind. Slo først ved Veøy - tok en tur over mot bebyggelsen på Sørarnøy - før jeg slo for siste gang og fortsatte langs land til vinden døde helt. De siste nautiske opp til gjestebrygga på Nordarnøy gikk for motor - med tente lanterner. Det er faktisk mørkt om kveldene allerede når himmelen er grå. Og før jeg hadde runda fiskebruket var det yr i lufta. Da jeg først bestemte meg for å runde Kunna, hadde jeg vel egentlig tenkt at jeg skulle klare å komme meg helt opp til Bodø i en jafs. Men da vinden døde utafor Sørarnøy ved åttetida - og jeg visste om gjestebrygga på naboøya etter
Så - som sagt: En dag med det meste. Både soling og flott seiling. Og med tampene festa i et godt utgangspunkt - plasseringsmessig. I morra blir det Bodø - før overfarten til Lofoten. Har et par småting jeg skulle ha fiksa - og da passer det godt med en bydag. 
Det tok ikke lange tida før jeg kunne runde inn bak moloen - etter å ha sløra de siste nautiske. Fant meg en bås på en av pirene, satte tampene - og satsa på at eieren ikke bare var på en korttur. Gjorde meg et streif gjennom sentrum, på leting etter en reserve 12V - 220V konverter. Men uten hell. Den ene jeg fant var dyr - og for liten. Bare 150 Watt. Så det ble mathandling istedet - før jeg hadde fått mer enn nok av by (første på noen uker... jeg begynner å få skikkelig loner-tendenser.. flir) - tok en kort lunsj i cockpit - og gjorde meg klar igjen. Genoaen var ute igjen før jeg hadde runda moloen, og så bar det rest vest på en skarp kryss. God båtfart, siden øyene og holmene i nord tok unna all sjøen. Godt klar av de
Det var Valvær-folket som satte meg på ideen. De pleide å ligge på vestsida av Landegode med blå-båten sin. Nydelige sandstrender, flotte ankringsforhold - masse store steiner som ungene elska å utforske. Og med et jamnt tilsig av padlere. En av favorittene deres. 
Sjøl hadde jeg bare sett hele østsida tidligere - fra fyret og sørover - samt leia opp til bebyggelsen på vestsida. - Før jeg smatt ut og vestover, mot Helligvær. Derfor passa det bra at vindretninga var perfekt for et slag videre opp langs vestsida. 
Jeg skjønte jo fort hva Valvær-folkan mente. Det var virkelig vakkert i lagune-labyrinten rett nord av bygda. Til og med i gråvær. Jeg satte kajakken på vannet og gjorde meg en kort runde. Først fór jeg opp til bukta som utgjorde det siste ringvernet mot en langt røffere nordvestside - hvor flokker med okser og sauer gikk og beita i lag i fred og fordragelighet på markene (Hørte jeg juleevangeliet?) - og seinere rundt sandlagunene i sør. Før jeg avslutta med en bildesafari opp en rygg - til
Etter turen ble det enkel middag - før jeg fordypa meg i Erling Brunborg og Carl Emil Petersens Jorden rundt med Rundø. Ramsalt beretning om skøyteseiling på femtitallet, men like underholdende den dag i dag.
Det var stor fart i skyene mot slutten av dagen - og himmelen veksla mellom lys- og mørkeblå - avhengig om sola klarte å stikke seg igjennom - eller om bomullen vant. Værmeldinga er ikke den aller beste - og det har vært regn i nesten hele landsdelen i løpet av dagen. Men jeg krysse fingre - nok en gang. Imorra blir det vel kryssing av Vestfjorden. 
Kort cockpit-frokost før jeg heiv meg igang - og rulla ut genoaen da de siste skjærene vest av ankringsplassen var passert. Og gikk i nærkontakt med Vestfjorden. Lensa nordover så fort vinden tillot - 10-15 knop over dekk ga 4-5 knops båtfart. Akkurat passe til at jeg klarte å lese et par kapitler i boka ved siden av å holde rorkulten. For nå var det rett nordlig kurs og litt småkvalp - følgelig hadde autopiloten gitt opp og ville bare gå i ring.... Jeg perimitterte elendigheta. Fikk en kort vindstilla-periode etter et par timer, lå og dreiv i lette regnbyger, rotsjø og mye skalp - til jeg kapitulerte og starta motoren. Men særlig behagelig er det ikke med motorgange langt til havs: Mye bevegelser i båten - og støy og eksos... Not my favorite. Men vinden tok seg gudskjelov opp igjen, og resten av dagen - det vil si de siste 4-5 timene - hadde jeg god bør, i overkant av 15 knop og over seks knops båtfart på det meste. Mens jeg gikk rett mot Henningsvær - samtidig som været gradvis ble verre. Til slutt forsvant alt rundt meg i regntåka - mens bygene hang som draperier foran mørke fjellkonturer. Skikkelig høstlig
Det var deilig endelig å kunne surfe med de siste tungsjøene, runde innseilingsfyret, seile helt inn på vågen - og sette tampene i en av de trygge, gode skøytene utafor Klatrekafeen. En god dagsetappe av typen "must" var unnagjort - på ni strake klokketimer. Knuta på springet hadde ikke rukket å stramme seg før jeg var på veg over rekka med sjampoo og håndkle. Ikke engang fredag = kursavslutning for ukas klatrekurs = tomme varmtvannstanker over hele bruket klarte å stoppe meg. Hårvasken var sjokkarta, men en runde i badstua skapte ballanse i universet igjen. Etterfulgt av
Resten av kvelden ble gjensyn og kjenning-prat, fiskesuppe, et par pils - mens regnet plaska ned utafor. Tilbake i båten måtte jeg fyre opp reflexen - som står og brummer ved siden av meg - og spyr ut livsgivende varme. For nå er det både kaldt og mørkt ute - får en sterk følelse av at sommeren er over.... Men det er kanskje litt tidlig? - På slutten av kvelden begynte også konverteren å pipe - forbruksbatteriet nærma seg bånn. Så nå har jeg "lånt" litt ladestrøm av naboskøyta. Får finne ut hvem som er eieren i morra... Nå er det natti... En sightseeing-runde i lett regn for å bli oppdatert på hva som har skjedd i Henningsvær sida sist. Siden det har gått to år. I fjor var det Hamarøy, Steigen og Vesterålen som ble prioritert. Og etter at par runder med bakroms-skravling er jeg ganske ajour... smil. Nå er det kaffetid igjen... Kveld: Nå kom det vind - etterhvert. Men fra helt gæærn retning - nordvestlig. Hvilket hadde betydd motorkjøring og mye motvind. Så jeg trives godt med å surre rundt her, drikke latte og øl, lese aviser, prate med klissvåte Arctic-deltakere som
Det ble mye SMS-er og mobilsamtaler ut over kvelden. For nå er det igjen endringer på gang. Som alltid - når mange hauer skal koordineres. Først og fremst har det sosiale "limet" blitt sjuk, så han ble akterutseilt hjemme i senga i Tromsø - og kommer tidligst nedover med hurtigruta mandag kveld. De andre - inklusive våte Arctic-farere - havarerte på Hadseløya, og påtroppende mannskap sliter med flytteesker og et uferdig manus. Og jeg med et visst snev av hjemlengsel... smil Dealen nå er at vi skal prates på formiddagen imorra - men det begynner å tendere i retning at jeg fortsetter strandhoppinga i øst- og nordover - aleina. Siden jeg har to fulle dager igjen før jeg kan klappe til kai hjemme. Og har lyst til å gjøre litt anna enn å kjøre harde maratondager. Vi får sove på det. - Har ikke gitt opp mannskapsprosjektet fullstendig, men er samtidig for utålmodig til at jeg gidder å vente... særlig lenge. Blir veldig kreativ av sånne forhold. Så nå er omsider beretninga om noen solbrente dager i kajakk Senja rundt lagt ut. Den satt laaangt inne - noe med at det går treigt når volumet blir for stort... - Men en hustrig og høstlig dag i Henningsvær er som laga for koz med sommeridyller fra Yttersia! Her har du et bildeeksempel - så kan du jo gå og lese hele beretninga her hvis du vil... 
Sein kveld: Det lå an til en 100% innedag. Med litervis med kaffe, data - og, etterhvert: Ramsalt bok. Men en runde i strøket avslørte at det var flere bysbarn på ferie. Lua med jobbkjenninger
De venta i prinsippet på klatrevær, Presten sto høyt på ønskelista. Men sånn været har vært i hele dag er det ikke stort å hente i bratt vegg. Mainnskit er mer dekkanes. Men Meteorogrammet lover bedring imorra. Så får vi se om de treffer. Akkurat nå er det mørkeblått ute, det rusker skikkelig - og vinden gjør noen veritable krumspring retningsmessig. 
Men det er mange trivelige måter å korte ned ventetida. Først en runde på Klatrekafeen - deretter grilla maiskolber og lammekoteletter i cockpit på Lua. Og en lang og hyggelig kveld med luke som gikk opp og igjen i takt med regnbygene. Og mye turprat, vertikal som horisontal, med eller uten vann og dekk under beinan. For ikke å snakke om - det utømmelige temaet dieselmotorer! Det sto en nydelig, splitterny, gul variant under dekk - og kassa var bunnskrapa. Men pen? Jøss, bevares... smil I morra blir det definitivt oppbrudd for min del. "Limet" ligger fremdeles i senga - og blir der, med 39 i feber. Og resten av bærlaget har flykta til ei hytte lenger vest i Lofoten. Værmeldinga er brukanes til og med onsdag, men deretter slår sørvesten inn igjen. Jeg vil helst ha den i ræva på vegen hjem... smil
|
Forrige uke 
Noen dager er bare spesielt hyggelige. Dette var en av dem. Det begynte tidlig om morran, med sol gjennom luka og litt asiatisk morrastemning i cockpit. Du vet - den litt fuktige, fruktige varianten - så ulik den normale, tørre norske... En omsluttanes varme.
og kajakker - på veg sørover på ferie. De hadde telta rett ved siden av Klokkergården, og skulle ta seg en kjapp tur opp på Løven før de dro videre. Trivelig prat før de begynte oppstigingen - og jeg klargjøringen for en ny seiletappe.
For en gangs skyld en grå dag. Himmelen var tung og mørk da jeg tørna ut ved ellevetida for å gå på butikken. Det ble småhandling for det jeg hadde av kontanter - før kaffe på pauserommet ilag med de som stakk innom førr anledninga. Hyggelig avrunding - før jeg kasta tampene og sklei forbi båten til Helge, Josefine. Lekker skute som også har vært Karibia-farer i tre år.
mot alt av vær. Holmer og skjær skjermer i sør, øst og vest - mens en nydelig bygd molo tar seg av nordlige vinder. Her ligger du som en konge - rett og slett. Og havna er da også mye brukt av fiskeflåten - over natta, mens de venter på å kunne dra garn og liner.
til sine gjester når det faller seg sånn. Og tar seg samtidig av vedlikeholdet - som gjenytelse. Nå var det et større klednings- og vindusskiftingsprosjekt på gang - mens taket var tatt tidligere. Innvendig har de imidlertid beholdt den
gamle stilen. Et skikkelig, nydelig brukshus med et klart budskap til besøkende på ytterveggen.
adjø og sklei videre nordover - mens jeg gjorde et hederlig forsøk på å seile. Men det
var knapt vind nok til å holde fasongen på genoaen - og til slutt lå havet helt speilblankt igjen.
sorten i morra? Hadde vært strøkent med knallvær mens jeg strøyk forbi på yttersia av Bolga... Sjøl om værmeldinga klokka ti var helgardering - type "kaldere". Og med en del vind. Vi
får se om meteorologen får rett i spådommene.
En dag som har inneholdt det meste: Skyer, regn, motorgange, sol, blå himmel, soling, vind, heftig seiling - og påspandert ankerdram. Kort sagt: Full pakke! Men la oss ta det kronologisk:
høyde tvers over fjorden mot Kunna og moloen ved Øysund. Snitta godt over seks knop på vegen, men fant ut at det ikke var stort å hente - ut over lukta av pæng - da jeg vel var over, derfor forsatte jeg likegodt vestover. Men etter å ha rulla inn det meste av duken. 
en hyggelig lunsj der tidigere i sommer med Fleivær-folket - var valget enkelt. Og her ligger jeg ganske aleine - og jeg ligger godt! Med strøm og vifteovnen i gang. Etter å ha fått en ankerdram i hvert bein, samt en for å holde ballansen - rett her borte. Vertskapet fra lunsjbesøket spanderte. Han sjøll kom roanes forbi med krabbeteinene i spissa da jeg hadde satte tampene. Og jeg var ikke tungbedd!
Gode 10-15 knop og en åpen kryss ga jevnt over fem knops båtfart. Litt småskulp, men ikke mer enn det går an å forvente av vind-byen. Eller Fylkes-hovedstaden som de kaller 
ytterste innseilingsfyrene, slo jeg - og gikk ganske rett nordlig. Mot sørvestspissen av Landegode. Etter å ha tyna maks, fikk jeg meg et kort, vestlig slag - før jeg kunne fortsette rett nordover. Denne gang i en del motsjø siden jeg nå ikke lenger hadde noe utafor meg som stoppa tungsjøen. Men det ble ikke mye
stamping - siden jeg bare skulle et lite stykke oppover. 
jeg fikk overblikk over den fineste kajakkstranda av dem alle, en nordvestvendt, grønn lunge - med utsikt til de lave gressryggen i nord mellom steinblokker og himmel. Men dårlig med morrasol. Så kanskje ikke?
Petersen er forøvrig faren til de to brødrene som bytta på å være skipper på Christiania nå i sommer. En liten verden... smil - Boka tilhører Skjervøyværingen. Men siden jeg glemte å levere den tilbake, får jeg i det minste lest den først. Får returnert den ved hjelp av felles kjente når jeg er tilbake i Tromsø.
for en stakket stund. Men kaldt. Og en god del vind - denne gangen sørvestlig. Nok til at jeg fant ut at det var like greit å ta hele strekket over til Henningsvær i en jafs. Siden jeg hadde avtale imorra kveld på Klatrekafeen. Og jeg så ikke direkte lyst på muligheten for å måtte gå for motor hele vegen.
på havet - og påkledninga mot slutten minna mer på vinter enn sommer. Nesten neglsprett-føre! Og det til og med før juli måned er omme... hmmm 
gullanes reint klesskift. Så var jeg klar for å sosialiseres.
Et par tanker på morrakvisten: For det første - det er helt greit at meteorologen tar feil... I hvert fall tilsynelatende. Sol gjennom luka på morrakvisten, til tross for svart - bokstavelig talt - melding for dagen. Og masse sprekker i skydekket. Og dernest: Valget av transportdag var helt rett, for nå ligger vågen speilblank. Hadde jeg venta, måtte jeg ha belaga meg på en hel dag for motor. Grøss..... Frokost og kaffe, akkompagnert av bok - ikke verst!?
begynner å dukke opp i rorbuene rundt her... smil - Så nå vet jeg navnet på maraton-vinnerne, hvor mange som deltok på kort-ramble'n osv. Artig!
og klatrere lå fortøyd på gjestebrygga helt innerst i vågen. Forøvrig en av de dyreste i landsdelen med 110 stive per døgn.